Det første smilet

“If your child knows that you truly believe in him or her, he or she will surpass all limitations.”
— Tala Rifai

Så, for å gå litt nærmere inn på det… Jeg har fått noen spørsmål fra felles preemie- mødre som følger samme facebook- grupper som meg, som nettopp har fått en prematur baby – om det er ‘normalt’ å vente på foreksempel et smil så lenge som vi har gjort. Jeg skriver ‘normalt’ på den måten, ja – for, hva begrunnes egentlig som normalt? Vi er alle så utrolig forskjellige, også babyene våres!

Men, svaret er nei. Svaret er egentlig nei på det meste jeg blir spurt om. Svært lite av det som Aron plages med er som følge av å bli født for tidlig. For å bli født i uke 32 var han en “stor” gutt på 2170g, og som vi fikk høre så hadde vi fått reist hjem ganske så kjapt om det var ‘bare det’. Det er oksygenmangelen som har påvirket det meste av utfallet her, og det er grunnet ansiktsfysioen vi gjorde (og fortsatt gjør!) før hvert måltid som har fått opp mimikken i ansiktet. Hypoton muskulatur, omtrent som en lammelse i hele kropp ved fødsel. Derfor har det alltid vært uvisst over hvor synlig et smil vil være – om det i det hele ville komme. Så da gutten gliste om kapp med sola her en morgen, helt ute av det blå – er det rart jeg trodde jeg skulle gå i dørken? For en bragd!

 

Vi vet det krever mye av deg å få frem det smilet… Kjære, lille venn.
Om du bare hadde visst hvor stolt du gjør oss. Hver eneste dag.

 

Den er jo der den uvissheten, at muskulaturen kan være permanent svekket, men vi ser hver dag at det fortsatt kommer seg. Så, det scenarioet legene la foran oss har vi virkelig tatt stormskritt bort i fra. Vi fortsetter med fysioterapi selv hjemme, to ganger om dagen, i tillegg til trening med fysiologen vår én gang i uka. Vi har en lang vei foran oss, så det å få se fremgang midt oppe i det hele gjør så uendelig godt.

Share: