Vår historie

For kontakt og andre henvendelser; Trykk her

Intervju KK

Nettavisen

Vestlandsnytt

Jeg heter Marlene Ytterland og kommer fra Fosnavåg, Herøy. Møre og Romsdal.

Jeg vil gjerne fortelle vår historie. Historien om ett håp, en dobbel viljestyrke og en gutt, som mot alle odds, viste hva et menneske kan klare å oppnå – så lenge pågangsmotet er der. Hverdagen som var, med et barn med ekstra behov (hei, vi har da alle våre behov?) utgjorde store endringer, men det desidert viktigste det endret, det var tankegangen. Å se verdien i livet. Det som egentlig betyr noe. Livet slutter ikke ved motgang, det er da det begynner. Det lærte nemlig verdens vakreste engel meg.

Og det vil jeg nå gi videre til deg, du som sitter der hvor jeg en gang var. Dette klarer du. Faktum er, det er ikke lenger deg selv og din styrke det står i. Du satte ett liv til verden – det livet er verdt ti ganger mer enn ditt eget. Styrken finner deg, om det så er på ditt siste vers. Den finner deg. Igjen og igjen. Babyen du har i armene dine, akkurat nå, er den samme babyen du alltid har kjent. H*n forandret seg aldri – informasjonen din gjorde. Jeg var mamma til en gutt med ekstra behov i to år her på jord (en evighet i himmelen), og det gikk aldri ordentlig opp for meg nøyaktig hvor store utfordringer Aron faktisk hadde, eller hvilken spesiell hverdag vi sto i, før akkurat nå, i skrivende øyeblikk. Fordi diagnosen var ikke Aron – og alt det ekstra ble vår nye normale. Den samme normalen jeg nå lengter etter, hver en eneste dag. Det samme som nå gjør deg redd, vil ganske snart bli det du kjenner deg tryggest på. Tro meg, jeg vet.

07.08.15 kom mitt lille (store!) mirakel; med en alvorlig start på livet, to måneder for tidlig, der oksygenmangel grunnet total morkakeløsning førte til Cerebral Parese, spastisk kvadriplegi, som er den mest alvorligste graden hvor hele kroppen er rammet. De to første månedene av Super Arons liv startet på Neonatal Intensivavdeling i Ålesund, hvor det i starten så svært alvorlig ut, for oss begge to, der bare minutter utgjorde all forskjell – og i etterkant på barneavdelingen (Ålesund, Rikshospitalet og St. Olavs) med videre oppfølgning og trening på Ålesund barnehabilitering. Oksygenmangelen førte til at alle refleksen en nyfødt er født med måtte inntrenes. Alt fra å puste selv, suge, spise og hele veien til mimikken i ansikt. I starten bevegde ikke Aron en eneste muskel – på slutten stod han oppreist med støtte. Han ga alt og vi ga alt – og sammen klarte vi, nettopp, alt.

Den medisinske hverdagen vår bestod av fysioterapi tre ganger daglig, hjelpemidler, kontinuerlig sondeernæring og metningsmåling. Den ekstraordinære hverdagen vår bestod av håp, latter, glede og evig kjærlighet. For denne gutten, han elsket livet. Aller mest; Daniel Tiger. Motgang var ikke-eksisterende, det fantes alltid løsninger – og Aron trosset leger og spesialister, gang på gang på gang. For, Aron motbeviste alle, og både klarte og forsto mye mer enn noen kunne forutse. For, denne gutten, han kommuniserte på sin helt unike måte. Aron pratet med øynene, og brukte kroppen til å gjøre seg forstått. Helt til siste slutt klarte han ene milepælen etter den andre, og stoltheten til mamma, pappa, hele familien og Team Aron nådde høyeste topp, og enda litt til. Denne gutten kom for å bli, og ga seg ikke før en hel verden var forandret – til det bedre.

22.07.17 forlot Aron oss brått i søvne. To år med en viljestyrke av de syv sjeldne. To år med verdens sterkeste personlighet. To år med glede, kjærlighet og håp. Nå gjenstår en evighet med sorg. Men, midt i denne sorgen, vil det alltid være en varme over alt han lærte oss. Alt han ga. Selv om det var jeg som mamma, som skulle lære han, så vil det alltid, alltid være han – som lærte meg aller, aller mest. Det her startet som vår historie, nå fortsetter min. Om veien videre, uten sønnen min. Min favoritt, min nummer én, min aller største inspirasjon og min aller, aller bestevenn.

Heldig er jeg, som fikk oppleve å bli mamma
til verdens herligste himmelskatt.
Da, nå og for alltid.